Solen har gått ned for siste gang for vår kjære Ávvu.
Selv om han aldri ble noen premiert jakthund, har han alltid tatt førstepremie i hjertene rundt seg. En trøndergutt med sjarm og karakter. Masse tur, ski og sykkelgleder.
Det første møte
Tidlig dressur trening
Han skulle egentlig vært en helbrun tispe. Men vi endte med en skimmel gutt. Etter at mor hadde sett seg blind på skimmelgutta i valpekassen, klatret han inn i fars fang og hjerte. Fra den dagen har han vært et selvfølgelig medlem i familien vår.
En vanvittig trygg hund med masse selvtillit. Det har vært hans styrke… og vår kilde til nye grå hår. Han vandret inn i hjemmet vårt med høy hale, sov på rygg i buret sitt fra dag en. Terrenget i Trøndelag tok han raskt i store slag. Vilt det fant han, alltid. Og det var ikke det at han ikke tok stand, en liten stund. Reisen var frisk - ca 200m før vi nådde fram. En utpust på tur opp, var for han et JA!
Prøvde vi alle knepene i boka. Jada. Lærte vi mye. Jada. Vi gikk kurs med både den ene og den andre. Vi trente dressur så det hylte. Valpekurset i Trøndelag var et lite mareritt. Mens de andre lokket og lirket sine hunder, hadde vi en på stram line som var mer over bakken en på bakken. Da vi kom til siste kveld med liten introduksjon til agility var han imidlertid i sitt ess. Han braset gjennom alle vippeplanker og tunneler uten betenkning. - Han trenger kanskje litt større utfordringer, var kommentaren. Etterhvert likte han dressurkursene med Svein-Harald, i Harstad, veldig godt. Svein var den første instruktøren som lærte oss noen knep for å roe ned hunden. Hvor skulle du holde, hva kunne du gjøre, og hvem skulle du være. Ávvu roet i stresset når han ble underlagt monotone øvelser hvor han kunne gå i ring. Det brukte jeg siden, når jeg trengte å roe han ned. Selv om han var roen personlig hjemme i hus, var han en håndfull i situasjoner med andre hunder og aktiviteter. Time etter time med dressur…
Etterhvert fikk vi da også en håndterbar hund. Men det er langt fra håndterbar til - til å stole på. Få av de som var med, glemmer oss fra apportkurset på Setermoen. Nervene mine var i spenn, og fokus var 100% på å holde Ávvu under kontroll. Men gutten var jo flink. Etter å ha hentet måse på vann, og gått spor som han aldri hadde gjort annet, mente instruktøren at det var på tide å fortelle mor at hun måtte begynne å stole på hunden. Så vi gjorde det. Slapp han på et spor. Perfekt gjennomført, opphenting av fugl uten betenkning og i retur med et perfekt grep på fuglen… helt til han så sitt publikum. Da var det på tide med show. Jeg brølte, instruktøren brølte og til slutt satt han… Jeg spurte henne etterpå. Forstår du nå hvorfor jeg er så på. Svaret var; JA - den hunden er en stålskalle. Men apportbevis fikk også han. I følge samme instruktør; den raskeste gjennomførte apport hun hadde sett. Kanonkule ut, kanonkule inn, avsluttet med en lekker avlevering. For det kunne han.
Det var etterhvert mange instruktører som prøvde å vise oss veien til en fungerende jakthund. Men alle var etterhvert enige om at enkelt var det ikke. Mathias Westerlund ga mor førstepris i innsats etter at hun stupte i myra etter lina hans. På en samling med HVFK var det Kjell A Myhra sin tur. Etter en tur ute i marka innrømmet han at han trodde at hunden skulle fly over alle hauger når jeg slapp han. Men som han sa; han kommer jo på innkalling og han sitter når du ber han om det - hva er problemet? Det var ingen fugl i det terrenget, sa mor. Da Kjell kom med duene, fikk han se. Kjell passerte gruppen av ivrige deltakere med fuglene i en kurv. Ingen hunder utenom Ávvu reagerte - han var umiddelbart i stram line - med «kill» i blikket. Etter litt utprøving, kom Kjell med det som for meg ble noen forløsende ord. «Jeg har sett det der en gang før… på en hund jeg hadde for lenge siden. Han blokkerer fullstendig i møte med fugl. Jeg fikk has på det, til slutt. Men jeg brukte metoder jeg i dag ikke vil være bekjent av».
Og det var nok svaret. Ávvu hadde et hav av selvtillit og selvstendighet. I kombinasjon med en viltfinnerevne av dimensjoner og et viltbegjær som blokkerte all kontakt i fuglesituasjoner ble det i meste laget. Pupillene til Ávvu utvidet seg helt, selv når han ble presentert for en frossen rype. De metodene Kjell snakket om, var ikke vi villige til å bruke. Så etter det konsentrerte vi oss om det han fikk til. Utstillingspremiert det ble han. Excellent med CK. Han var en drøm i ringen. Satte brystet fram og viste seg fra sin beste side. Fineste Ávvu.
Han var en trekkhund av rang. Både med pinneski, og med pulk. Han har kjørt heftige fjell på nedoverski med far. I Lofoten ble han fotografert av både tyskere og franskmenn som syntes det var helt utrolig at det var en hund med på slike turer. Få hunder har så mange mil på ski og med sykkel som han. Foran terrengsykkelen var han en helt. Fant den beste ruta, og kjørte jevnt hardt trykk. Helt til å stole på. Han har gått med kløv fra Skjomen til Hellemobotn, og trukket pulk langs Kungsleden. Han har gått toppturer i hopetall. Så lenge far gikk først, gikk han etter. Vi pleide å si at to opptak i klatring taklet den hunden lett. Tenker ikke det er så veldig mange hunder som har vært på toppen av Skamtind og Storstolpan. Lett, sa Avvu.
I møte med mennesker fant han veien inn i alles hjerter. Glad i alle og med den ekstra hjernecellen som forstod når noen trengte litt ekstra omsorg. Med barn og valper var han en stødig alfa. Kjærlig og tålmodig, men sa ifra om noen ble for voldsomme. Mange, både barn og hunder, har fått erfare en trygg og solid hannhund i møtet med han. Den som aller mest har fått oppleve dette er Procyon.
Ávvu fikk presentert sin «lillebror» da han var fem. Vi hadde hørt mange historier om hvordan det kunne være å bringe hund nr to i hus. Med Ávvu ble det en lett jobb. Han pisset høyt og ga beskjed om hvem som var sjef i huset, etterpå viste han alle at sjefen tar ansvar. Tror ikke han sov de to første ukene. Han satt ved siden av valpen og passet på all den tid vi ikke var der. Kjærlig og tålmodig etterhvert som plageånden vokste opp. Nesten litt for tålmodig. Bare en gang sa han ifra… og da hang Procyon med tennene i pungen hans. Runden Procyon fikk i bakken da, var vel fortjent. I vårt hus med hannhunder har det hersket ro og fordragelighet. Til og med da Procyon hadde høyløpske Maya på besøk.
Det ble tre mnd som manglet på 12år. En ganske normal livslengde for rasen. Ingen selvfølge at det ble slik for Ávvu. Vi har feiret hver dag etter 10. Ávvu var en hund som brukte seg og forsikringspengene sine godt. Han startet ut med brukken tann allerede ved ca 3mnd alder. Rundt 11mnd hadde han en mageinfeksjon jeg mistenker er den samme som nå tar livet av ganske mange hunder. Det holdt hardt også for Ávvu, men han klarte seg. Han var så mager at jeg skjemtes da han rundet ett. Etterhvert ble det både amputasjon av klobein, avslitt tåsene, medial skulderinstabilitet og prolaps i rygg. Og så var det den der prostataen som han og bestefar snakket om. Vi renset sår og bandasjerte i måned etter måned. Ávvu var roen personlig og stolte på at vi ville hans beste. Glemmer aldri da han ødela klokapselen og vi hadde ei natt før vi kom til dyrlege. Vondt var det, men Ávvu la seg i senga ved siden av mor med den vonde labben på brystet hennes. Han mistet heller aldri troen på at dyrlegen var snill. På tross av alle plager holdt Ávvu livsmotet oppe, og han fikk være med på alt det han klarte. Med årene ble det mindre og mindre. I fjor vinter var pulken med for å sikre at vi kom oss hjem fra isfisketuren. I sommer nektet han å gå lenger enn parkeringsplassen oppe ved Altevatn - far måtte tilbake til hytta for å hente bilen. I høst har det gått ganske raskt nedover. Mot slutten var det ikke alle dager han klarte trappen opp til andre etasje. Vi måtte innse at tiden var der. Et hundeliv var forbi. Et lykkelig hundeliv, håper vi. Nå løper han på de evige jaktmarker - og hvis det finnes en Gud der, håper vi han er en god dressør. Hvis ikke vil han få mange grå hår.
Takk for alle opplevelsene!
Utvidet bilde bibliotek: Link
Instagramen profilen Avvu_Life lar vi leve videre - her er det masse bilder og videoer fra hans liv sammen med familien.
https://www.instagram.com/avvu_life
